Som research til sin nyeste bok, Bli med meg, la Catherine Isaac ut på en reise for livet. Vi fikk et reisebrev av forfatteren selv, som forteller om mangfoldige opplevelser langs ruten som leder til katedralen Santiago de Compostela.
Da jeg kom på idéen om å skrive en kjærlighetshistorie om to venner på en veldig lang vandretur, visste jeg at omgivelsene måtte være avgjørende. Selv om jeg hadde hørt om Camino de Santiago, visste jeg ikke særlig mye om den gamle pilegrimsruten, som leder til en av Spanias vakreste byer, da jeg begynte å gjøre research til Bli med meg. Camino de Santiago har flere forskjellige startpunkter i Europa, og alle rutene har blitt fulgt gjennom århundrer. Før i tiden var det en kristen rute, som også går under navnet St. Jakobs vei, fordi man tror disippelen ble begravet under katedralen Santiago de Compostela.
I disse dager går, eller sykler, folk ruten av mange forskjellige grunner. Noen trenger en pause fra det hektiske hverdagslivet og ønsker å oppleve nærheten til naturen. Andre vil utforske tilbudet av mat og drikke langs ruten. For mange har pilegrimsvandringen fortsatt en spirituell eller åndelig betydning.
Uansett hva motivasjonen er, finner alle glede i å gå og gå – over fjell, gjennom daler, grønne enger, tette skoger og unike, vakre småbyer.
Alt dette ga meg det perfekte bakteppet for at hovedpersonene – Katie og Conor– skulle møte fremmede som fikk dem til å reflektere over sitt eget liv – og over vennskapet deres.
Jeg bestemte meg for at jeg måtte gå denne turen selv hvis boken skulle føles autentisk. Siden jeg er trebarnsmor og forfatter på fulltid, var min eneste mulighet å ta den korteste (men mest populære) ruten – de siste 100 kilometerne av Camino Frances (Den franske ruten). Det ville ta meg fem juni-dager, heldigvis med opphold svær og behagelige temperaturer. Selv om jeg reiste mye da jeg var i tjueårene, og i perioder har jobbet utenlands, var jeg ikke forberedt på hvor annerledes denne turen ville bli, sammenlignet med tidligere turer. Jeg planla å gå sammen med en liten gruppe turgåere, med en fascinerende australsk guide som het Gary. Han hadde falt pladask for Galicia, og hadde gått caminoen i årevis.
For meg som enslig kvinne på tur føltes det riktig å bli med i en gruppe. Jeg oppdaget raskt at jeg ikke hadde noe å bekymre meg for. Man følte seg aldri alene på denne delen av ruten, og jeg opplevde en konstant følelse av kameratskap der alle delte opplevelsene sine. Jeg startet i en småby som heter Sarria, og gikk 20-25 kilometer hver dag i fem dager. Hver dag snakket jeg med nye mennesker, og jeg møtte folk fra Brasil og USA, så vel som nærmere steder som Spania og Frankrike.